Veien ble til mens vi gikk. Om taus kunnskap, refleksjon og praksisfellesskap blant ansatte i et utlendingsfengsel

Abstract

Denne studien undersøker utfordringene knyttet til fengselsansattes arbeid i Kongsvinger fengsel, en spesialisert enhet innen norsk kriminalomsorg der målgruppen omfatter kun utenlandske innsatte som skal utvises eller soningsoverføres til sine hjemland. Formålet med studien er å utforske det spesifikke innholdet i den tause kunnskapen, hindringene og mulighetene for kunnskapsdeling, samt erfaringens og refleksjonens rolle når det gjelder å gjøre denne kunnskapen synlig og bevisst for individ og gruppe. På bakgrunn av dette tar studiet også sikte på å gi en bedre forståelse av kunnskapen der den produseres og praksisfellesskapenes rolle for kunnskapsdeling og utvikling av praksis innenfor en spesialisert og utfordrende kontekst innen norsk kriminalomsorg der tilbudet om kompetanseheving og organisert faglig veiledning er sparsomt eller ikke eksisterer. Ved hjelp av kvalitative metoder, inkludert individuelle intervjuer, fokusgruppeintervjuer og lydopptak fra gruppesesjoner i dialogmetoden Livspondus, undersøker studien hvordan fengselsansatte utvikler og deler kunnskap i en kontekst hvor språk og kulturforskjeller oppleves som de største utfordringene i arbeidet med de utenlandske innsatte. Funnene viser at ansatte tilegner seg kunnskap gjennom praktisk erfaring, samarbeid med kolleger og strukturert refleksjon i praksisfellesskap. Konseptet dynamisk sikkerhet fremstår som en kjernekomponent i deres arbeid, der relasjonsbygging med innsatte er av stor betydning til tross for kommunikasjonsutfordringer. Resultatene viser at taus kunnskap er sentral for ansattes kompetanse, men den forblir i stor grad uartikulert. Refleksjon, både individuelt og i grupper, er avgjørende for å synliggjøre denne kunnskapen og muliggjøre videre utvikling av praksis. Studien identifiserer samtidig betydelige barrierer for kunnskapsdeling, slik som ressursbegrensninger, bemanningsutfordringer og organisatoriske omstruktureringer, som begrenser tilgangen til ulike praksisfellesskap. Ved å anvende teorier om taus kunnskap, refleksjon, praksisfellesskap og bakkebyråkrati, bidrar denne avhandlingen til en dypere forståelse av muligheter og hindringer for kunnskapsdeling innenfor kriminalomsorgen. Funnene understreker behovet for strukturerte faglige utviklingsmuligheter for å styrke ansattes kompetanse og forbedre deres muligheter til å håndtere de komplekse realitetene de møter i arbeidet med utenlandske innsatte.