Avslutning av livsforlengende behandling: intensivsykepleierens rolle i beslutningsprosessen.

Abstract

Bakgrunn: Overbehandling ved livets slutt er ett høyst aktuelt etisk dilemma i dagens teknologiske samfunn. Studier viser at intensivsykepleierrollen er lite definert i beslutningsprosessen ved avslutning av livsforlengende behandling. Lover og retningslinjer fastslår at beslutningen skal tas tverrfaglig, pasientens autonomi og egenbestemmelsesrett skal ivaretas og pårørende skal involveres i diskusjonen. Forskning viser at legen dominerer beslutningstakingen og beslutningsprosessen er en kilde til konflikter. Formål: Å beskrive intensivsykepleierens rolle i beslutningsprosessen ved avslutning av livsforlengende behandling. Metode: Systematisk litteraturstudie med systematiske søk i medisinske og sykepleierettede databaser. Resultat: Hovedtema funnet i studien er intensivsykepleierens rolle som pasientens advokat i beslutningsprosessen. Dette gjør hun gjennom en engasjerende rolle, både emosjonelt og profesjonelt, og hun føler seg utelukket fra beslutningsprosessen. Det identifiseres manglende organisatoriske strukturer som retningslinjer, helsedirektiver og undervisning. Intensivsykepleierens rolle i teamet rundt pasienten blir påvirket av hvordan ulike syn på beslutningsprosessen gir konflikter, hvordan pårørendes behov for støtte spiller inn og hva det er som setter begrensninger for intensivsykepleierrollen. Konklusjon: Intensivsykepleierens rolle er lite definert i beslutningsprosessen, men gjennom erfaring og opparbeiding av det kliniske blikk kan hun utvikle seg til å bli pasientens advokat. Hun må da stole på sin egen kompetanse, bruke denne for å identifisere pasientens eksistensielle behov og for å videre kunne tale pasientens sak.